Preikstolen i Salten og Kvænflågsætra
Salten utenom Bodø
Visste du at du kan gå på tur til Saltens egen preikestol??
Men det kan du altså! Like ved kommunegrensa imellom Saltdal og Fauske, like innenfor Fauske sine grenser, ligger dette turmålet. En flott preikestol – selv om den jo ikke er like stor som «selve Preikestolen» sør i landet, med millioner av besøkende - kontra noen titalls her kanskje hvert år. Men absolutt veldig verdt et besøk! Turen er på ca 4,7 km totalt – med rundt 400 høydemeter inkl alt.
Hovedgrunnen til at plassen ikke er noe kjent er nok startforholdene på turen. Her må du parkere på en parkeringslomme langs E6 med plass til bare et par biler (skulle dere være flere er det en større parkeringslomme ca 500 meter lenger sør). Du må også gå et par hundre meter på en (om sommeren) sterkt trafikkert E6. Her ser du en trapp ta av opp i lia – og følger stien oppover i skogen. Varglielva – som stien passerer – var sommeren da jeg var der helt uttørket – så i tørre perioder er det lurt å ha med eget drikkevann.
Først kommer du til Kvænflågsætra – en åpen lysning i skogen på 230 moh med en gammel sæter og ruin. Alltid når jeg hadde kjørt E6 her i retning nordover de siste årene hadde jeg lurt på denne plassen oppe i lia. Flott at det enda går sauer i skogene noen plasser og holder slike lysninger åpne!
Du går videre igjennom sætra og følger stien videre opp til Preikstolen, på ca 390 moh. Her åpner det seg en nydelig utsikt særlig til Saltdalsfjorden og Skjerstadfjorden og områdene rundt. Du ser også rett ned til E6 som går inn i Kvænflågtunellen.
En preikestol betyr egentlig et ‘fjellframspring’. Noe som stemmer helt for dette framspringet.
Så er selvsagt alle de uendelige skrivemåtene på disse navnene nesten en grunn i seg selv til ikke å ta dem med på denne siden. Preikstolen og Kvenflogsetra er de offisielle navnene nå til dags (men i noen kart-zoominger står det også Kvernflogsetra). Praktisk nok har Kartverket fjernet æøå. Så bruker jeg selv «pratemåten» og den skrivemåten som har vært vanlig før i tiden - ja enda er vanlig! Det er nok ingen lokale som når de prater sier Kvenflogsetra. Kvænflåget heter for øvrig Goarnnabákte på lulesamisk.
I noen avisartikler som dukket opp ved nettsøk er det tidligere meldt bekymringer av noen lokale for en tre meters sprekk i Kvænflåget – og hva som ville skje om dette hadde rast ut. Det har ikke vært noe om dette i avisene de siste årene, så jeg tror ikke det er noe å bekymre seg for.
"Indianerfjeset" kalles nuten som stikker fram øverst i Kvænflåget i dag.
Turen kan nok også gås nordfra ser det ut som – med bedre parkeringsmuligheter – men en lengre tur. Dette har jeg dog ikke prøvd ut selv. Eneste mulighet om turen f eks skal være med på noen turkonkurranser eller lignende.
Kvænflåget har sitt eget sagn kjent fra midten av det 17. århundre, en variant av det samiske sagnet Veiviseren:
(Artikkel i Nordlandsposten 3. oktober 1981) En heller bloddryppende historie er sagnet om Kvænflåget. Opprinnelsen er dels muntlig beretning, dels etter C.F. Hagerups opptegnelser i Skjerstads kalsbog om sognets merkverdigheter. Han for sin del baserer sine opplysninger på en dalevende skipper Jacob Hansen, som var sønnesønn til brudgommen på Leivseth, Jacob Willumsen. Det spinkle kildematerialet gjør at hele historien kan være blitt overdrevet gjennom generasjoners overlevering. Navnet Kvænflåget, som feilaktig blir nevnt som Kværnflåget blant folk, stammer fra midten av det 17. århundre. Et femtitalls kvæner (les: svensk røverfolk) styrtet den gang ut for flåget etter å ha blitt lurt utfor av en samisk los, som var tvunget til oppgaven.
Det skulle stå et stort bryllup på Leivseth-gården, en av de rikeste i Saltenfjorden. Tiden var det 17. århundre. Det var krig mellom Sverige og Danmark. Kong Fredrik den 3. regjerte Norge og Danmark og de svenske kvænene var på røvertokt i Salten. De kom over fjellene, ned til Sjønstådalen, og i Solvik fikk de høre om det store gjestebudet. På veien hadde de truffet en husmann under Leivseth-gården, en same kalt Thor, som de tvang til å være veiviser. Han fikk senere anledning til "at bevise sit fædreneland og fødested en heltegjerning, som ikke bør begraves i forglemmelse og stille taushed", som det heter. Lokket av håpet om et rikt utbytte i form av sølvtøy, som var lagt framme på bordene på Leivseth-gården under bryllupsforberedelsene, startet kvænene på ski fra Solvik, anført av Thor. Ettersom mørket falt på, tente Thor sin fakkel og gikk først. Da han kom på kanten av flåget som styrter lukt ned i havet, kastet han fakkelen foran seg, og kvænene som fulgte lyset styrtet ned i avgrunnen. En av røverne ble hengende i et tre som vokste i flåget, og lyste forbannelser over sviket til Thor. Men Thor hogde av dette treet og røveren styrtet ned. Sagnet forteller at Thor kom ned til gjestebudet, åpnet døren og skjøt en pil i veggen som et seierstegn. Deretter fortalte han historien og forlangte å bli arrestert inntil saken var undersøkt. Det heter videre at de lemlestede svenskenes ildstål var så mange at de fylte et helt tønnebånd. Dette antallet er senere blitt tolket til ca. 50 i Skjerstads kaldsbog. (Fritt etter A. Hagemann: Billeder og sagn fra Saltdal).